Bruk av utmarksressurser har en gammel historie i Norge og har vært fundamental for bosetting. Det er også en gammel tradisjon med områder hvor ressursene er felles og deles – en allmenning. Det var imidlertid ikke fritt fram for alle overalt. Mye tyder på at allerede i middelalderen kunne gårder i tilgrensede bygdelag opparbeide seg spesielle hevdsretter i allmenninger. Slike rettigheter var som oftest knyttet til beite, slått, tømmer, ved, seter, jakt, fiske mv. Det var ofte tvister om disse rettighetene, og de ble gjerne gjenstand for rettslig behandling. I Magnus Lagabøtes lovsamling fra 1274 omtales hvordan man skal gå fram hvis det oppstår tvister i bruken av allmenning.
I trange tider fattet kongemakta interesse for allmenningene og kalte dem «våre». Ut fra behov for penger og særlig når kommersiell verdi økte med økt handel, krevde Kongen eiendomsrett til allmenningene og solgte noen av dem så tilbake til bygdelaget fra 1660-tallet til langt ut på 1800-tallet.
Noen allmenninger ble solgt til bønder som representerte bygdelaget, mens andre ble solgt til private kapitalister eller eiere av store eiendommer fra før, og som oftest med et påheft av bøndenes bruksrett. Dette skapte en rekke konflikter. Med skogloven av 1863 ble det påbudt med utskifting mellom den private grunneieren og de bruksberettigede bøndene. Dette dannet grunnlaget for en type bygdeallmenninger som da var utskiftet fra private allmenninger. De private allmenningene forsvant omtrent som følge av dette.
Den andre typen bygdeallmenninger er hvor kongen solgte direkte til bøndene fra bygdelaget. Flaksjø og Lillefjell hører til denne typen bygdeallmenning. I jubileumsboka er dette beskrevet hvordan fire karer ble utpekt av almuen for å delta i en auksjon for å kjøpe eiendommen fra kongen av Danmark. Auksjonen fant sted 28. august 1798. Eiendommen ble solgt til «Kjeldberg Moum Baard Ydstie Ole Andersøn Øfstie og Baard Øfstie af Stjørdalens præstegjeld Stjør og Værdalens Fogderi paa egen og den øvrige Almindings Tilgrænsende Almues Vægne derpaa er bleven Høistbydende med den Summa 190 rdlr.» I skjøtet omtales avhendingen fra kongen til «… forbemeldte Lillefjeld eller Fladsjø Alminding i Stjørdalens Præstegjeld Stjør og Værdals Fogderi».
I tillegg er det noen få bygdeallmenninger der salg aldri har funnet sted, med andre ord bygdeallmenninger der kongen eller staten aldri har gjort krav på eiendomsrett til grunnen. Vi kan derfor si at det finnes tre ulike opprinnelser til bygdeallmenninger i Norge: 1) Solgt av kongen til bønder i bygdelaget, 2) Utskiftet fra privat allmenning, 3) Aldri vært i kongens eie. Flaksjø og Lillefjell hører til den første typen.
Bygdeallmenning er en egen privat eierform av eiendommer. Det er i dag 51 bygdeallmenninger i Norge. Så vidt kjent, er det høyesterettsdommer på at det eksisterer tre private allmenninger i Norge: Meråker, Follafoss og Verdal. På de private allmenningene er det gjerne én stor eier av grunn, skog og hogstrett, mens allmenningen er knyttet til beite, seterretter og eventuelt småviltjakt.
Med skogloven fra 1863 ble det stopp i kongesalget av allmenninger. De allmenningene som da ikke var solgt forble i statens eie, og ble til statsallmenninger. Disse forvaltes etter fjelloven av 1975 og statsallmenningsloven av 1992.
Privat allmenning eller bygdeallmenning?
Det har tydeligvis vært en disputt om statusen for allmenninga. Det var en sak som stod mellom Landbruksdepartementet og «Lillefjeld-Flaksjø Almeninning» (skrivemåte på den tida).
19. august 1922 videresendte sakfører Vaagland et brev datert 18. august han har fått fra advokaten til Landbruksdepartementet. Departementet og regjeringsadvokaten foreslår et forlik med allmenningsstyret. Landbruksdepartementet/Regjeringsadvokaten krever for å inngå forlik at allmenningsstyret må avgi følgende erklæring: «Undertegnede styre for Lillefjeld Flaksjø almenning erkjender herved at den almening er saadan almening som omhandles i lov om skogvæsenet av 22 juni 1863 § 25 nemlig bygdealmenning». Styret sluttet seg til denne erklæringa og signerte 7. september 1922: «Tilbakesendes idet foranstaaende Erklæring herved tiltrædes». Signert av Johan P. Bjørgen, Peter A. Øfsti, John Moanæs, Johan H. Stræte, Jon P Ertsgaard. Med signeringa i 1922 ble Flaksjø og Lillefjell underlagt skogloven av 1863 og ble en bygdeallmenning også i lovens forstand.